Kari Siverts

Intervjuet av Anne Karen Bjelland

Kari Siverts har fulgt Instituttet i Bergen fra etableringen, ettersom hennes mann Henning Siverts var den første som ble ansatt i 1959. Henning var universitetsstipendiat, konservator, førsteamanuensis og professor inntil sin død i 2001 ved det som i dag heter Universitetsmuséet i Bergen, De kulturhistoriske Samlinger.

Kari har unike erfaringer fra etableringsfasen av fagmiljøene i Oslo og i Bergen - både som deltaker og tilskuer. Hun har en helt spesiell kunnskap om og erfaring fra det å være kvinne i denne tiden. Antropologifaget var dominert av menn, internasjonalt som nasjonalt. Fagmiljøet hadde hovedsakelig mannlige ansatte, stipendiater og studenter. Når de reiste på langvarige feltarbeid under fjerne himmelstrøk, var det kvinnene som dannet ryggraden hjemme på linje med de mange sjømannsenkene. Dette intervjuet gir først og fremst et tidsbilde fra norsk antropologis spede begynnelse, og et kvinneperspektiv på dette fagmiljøet.

Men Kari var ikke bare gift med en aktiv antropolog og var mor til 4 gutter. Hun dro til Mexico sammen med Henning første gang i 1953-55 og ville senere selv utøve antropologifaget. I 1978 avla hun sin cand.polit. avhandling «Vedlikehold og kontinuitet. En diskusjon av rekruttering til gårdsbruk på Osterøy». I tillegg til annen yrkeserfaring, har Kari  hatt kortere ansettelsesforhold på Instituttet i Bergen hvor hun også arbeidet med sitt doktorgradsprosjekt som NAVF-stipendiat. Hun avsluttet sin yrkeskarriere som arkivar ved Bergen Byarkiv. ”Kari og Henning” er et kjent og minneverdig begrep i det nasjonale fagmiljøet. De var i alle år faste innslag på årsmøtene i NAF og aktive fag- og miljøbyggere i antropologimiljøet i Bergen.

Karis bakgrunn; barndom og oppvekst

Nå går vi først inn på din bakgrunn og din oppvekst, så kan du fortelle litt om det?

Ja, jeg er født på Bygdøy, april 1933, og vi bodde i samme hus som min mormor og morfar. Morfar hadde fått en tomt av min oldefar. Han bygget dette huset i 1924, og vi bodde i annen etasje.

Er det noe du husker spesielt godt fra din barndom?

Ja, jeg husker godt at vi bodde i annen etasje, og der hadde vi eget kjøkken. Men så fikk vi hushjelp da min bror ble født. Eller kanskje før faktisk. Da ble det rommet gjort om til pikeværelse, og mor og mormor delte kjøkken i første etasje. Badet i andre etasje var også felles. Da mor og far flyttet inn i annen etasje, måtte morfar sove i sitt røkeværelse i første etasje, og mormor sov på en divan i deres lille spisestue. Vi var naturligvis ganske trangbodd. I begynnelsen av tretti-årene var lønningene lave, så mor og far var sikkert takknemlige for den løsningen.

Ja selvfølgelig. Men hvorfor gjorde de sånn at morfar måtte sove i røkeværelset?

Jo, fordi de hadde hatt soveværelse i annen etasje, men mormor og morfar måtte flytte ned, og der nede i første etasje var det bare en stue, en spisestue og et kjøkken, også morfars lille røkeværelse. Der sov han på en divan. Jeg tror at de første årene da mor og far var gift, bodde min mors ugifte søster i et lite rom oppe i annen etasje, som siden ble barneværelse.

Også var det hage rundt?

Ja, men det er noe jeg har lyst til å fortelle om morfar. Morfar var en kort tid sjømann fordi min oldefar tok styrmannseksamen da han var 17 år og var en tid til sjøs. Jeg har lest en del om ham i slektsboken. Han startet passasjertrafikk på Oslofjorden, min oldefar. Han ville vel kanskje gjerne at min morfar skulle bli sjømann, eller min morfar hadde lyst selv, så han dro til sjøs helt på slutten av seilskutetiden. Han hadde vært i Stillehavet på Samoa. Så å sitte inne på røkeværelset og høre fortellinger fra Samoa det var veldig, veldig spennende.

Men jeg vil også nevne at morfar betydde en del for meg. Han var pensjonist. Han stelte i hagen og var veldig opptatt av hagestell i en sånn blanding av naturtomt og blomsterbed. Han lærte meg navnene på alle blomstene i hagen, både de ville og prydplantene, uten at jeg av den grunn ble så veldig glad i hagestell, men det var fantastisk for meg å vokse opp med hage og god utsikt til Oslofjorden. Det har siden betydd mye for hvor jeg har trivdes, ved sjøen og med utsikten. Hagen var fra mitt ståsted både stor spennende.

Så lurte du på om jeg hadde noen søsken?

Ja

Ja, det var stor avstand mellom oss søsken. Min bror ble født i 1938, og min søster ble født i 1944. Min bror, ja jeg lekte nok litt med han, men vi var ikke naturlige lekekamerater. Jeg bodde i et strøk hvor det var villaer på rad, og så var det Bygdønesveien utenfor. På den andre siden av veien var det ikke hus, det var skråning ned til noe som het Langviksbukten. Den veien utenfor var relativt trafikkert etter den tidens forhold fordi den ledet ned til Framhuset. Kontikiflåten var ikke der da. Det var en del turister som kom dit ned, som reiste mellom Vikingskipene og Framhuset i buss. Så da jeg var liten, fikk jeg nesten ikke lov til å gå ut på gaten før jeg begynte på skolen, men jeg snek meg jo ut av og til. Man kunne gå mellom hagene og leke med naboer, men alle var eldre enn meg. Derfor opplevde jeg meg selv som et relativt ensomt barn inntil jeg begynte på skolen.

Ja vel. Men da hadde du de i huset?

Ja, men da var jeg mest sammen med voksne, og jeg tror jeg hang mye på hushjelpen. Det går en historie om meg da jeg var barn; at jeg satt på portstolpen, og da det var det noen som kom forbi, ropte jeg; ’du barn, vil du leke med meg?’.

Så gøy. Da ble det vel helt fantastisk for deg når du begynte på skolen?

Ja da, da måtte de jo slippe meg løs, så det var greit.

Så lurte du på foreldrene mine? Far var utdannet aktuar-matematiker og arbeidet i forsikringsbransjen.

Aktuar-matematiker - hva er det?

Ja, beklager. Han arbeidet i forsikringsbransjen, og der er aktuar også en tittel. Det er mye sannsynlighetsberegning; hva slags premier skal man ta. For eksempel livsforsikring. Hva slags premier skal man ta når sannsynligheten for at folk dør når de er over 87. Man ser på befolkninger, forventet levealder osv.

Min far arbeidet også i forsikringsbransjen.

Ja, forsikringsselskapene har forskjellige spesialister. Han var i forsikringsbransjen og endte opp som direktør der. Mor tok artium, og det var vel 1927. Det var ikke så vanlig for kvinner på den tiden. Hun hadde flere utenlandsopphold i England og Frankrike, og jeg tror Tyskland, for å perfeksjonere seg i språk.

Hadde hun tenkt til å satse på noen sånn yrkeskarriere?

Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke hun hadde tenkt å studere videre. Hun arbeidet som kontordame da hun og far traff hverandre, og da hadde hun antagelig bruk for sine språkkunnskaper, og i hvert fall senere da hun reiste mye. Men da far og hun ble gift, så ble hun som forventet, hjemmeværende husmor. Det hadde jeg alltid inntrykk av at hun ikke trivdes så veldig godt med, men hun prøvde å holde sin interesse for kunst og kultur ved like. Mor og far gikk i teater, og de var opptatt av musikk.

Så hun var ikke særlig engasjert i husmor-kallet som kanskje hennes medsøstre måtte være?

Nei, hun var ikke så veldig interessert i det. Og hun var, hadde jeg inntrykk av, ikke særlig glad i å lage mat. Men det kan også ha noe å gjøre med hvordan far var da, for han roste aldri maten hennes. Det gjaldt å få spist fortest mulig og ta for seg hjemmearbeid etter en kort middagshvil. Han hadde alltid med seg arbeid hjem fra kontoret. Så det er mulig at siden han ikke roste maten noe særlig, så ble ikke hun særlig inspirert. Hun likte å holde selskap.

Hvis vi ser tilbake på det, er det andre som har betydd mye for deg i oppveksten?

Min danske farfar kom til Norge i 1903. Etter et kort opphold i Oslo, startet han sin egen bokhandel der. Min mor kom også fra et hjem der det ble lest mye. Så bøker har alltid hatt en sentral plass i min barndom. Det ble lest mye for meg, og av ren utålmodighet så lærte jeg meg å lese før jeg begynte på skolen. Jeg har allerede nevnt morfar og blomstene og fortellingene fra Stillehavet. Men min farmor er en person som jeg ikke akkurat skulle ønske jeg hadde vært lik, men hun var sånn som mange, ja ikke bare jeg, beundret.

Hvordan var hun?

For det første så kom hun fra små kår i Tromsø. Hennes far var baker og visstnok en veldig dyktig baker, men hadde den uvanen eller feilen at han aldri kunne holde seg i ro. Han var vagabonderende eller hva jeg skal kalle det. De flyttet derfor mye. De var en kort stund i Bergen, og de var i Oslo. Så flyttet de til Skien. Min farmor vokste opp i en stor familie, og hun var kvikk. Hvis jeg skal beskrive henne som eldre, så var hun livlig og leken, med humoristisk sans. Og arbeidsom. Hun traff min farfar gjennom noen felles bekjente. Hun begynte å arbeide i hans bokhandel før de var gift, og de hadde visst alltid hushjelp, så jeg tror hun arbeidet i bokhandelen mens hun hadde barn. Da hun ble eldre, var hun i bokhandelen og hjalp til med lesesirkelbøker. Hun var kvikk og arbeidsom og ja, leken. Så hun inspirerte andre med sitt gode humør. Hun hadde lett for å komme i kontakt med folk. Men hun hadde ingen hemninger, hun kunne gjøre sånne hyggelige ting som å gå bort til en dame på gaten og si; ”neimen så flott hatt du har”.

Akkurat sånn som min mor.

Hun kunne også, hvis hun hvor for eksempel hadde vært et sted der kongen og kronprinsen var til stede, så kunne hun godt ha gått bort til kongen sagt at: ”nei, du må se om det er noen som kan finne et bedre slips til deg”, eller noe sånt. Altså, hun hadde ingen hemninger eller sjenanse for noen, og hun blandet seg opp i barneoppdragelser og allting. Det var min farmor. Jeg sier av og til at, ja hun ble jo 93 år, at hvis jeg likner på henne, så blir jeg kanskje like gammel.

Du har tidligere fortalt litt om din far. Sånn som jeg skjønte det så var det en tid da din mor og far var foreldre, da det var veldig sterke kjønnsrollemønstre i familien. Det er jo ikke rart hvis din mor hadde de interessene som hun hadde, kvinnene ble jo presset til å gå inn og være husmødre, men hvordan ble det med hensyn til deg som jente?

Jeg vet ikke om far direkte ville hatt så mye imot om mor tok seg noe arbeid. Det vet jeg ikke, det skal jeg ikke si. Jeg opplevde i hvert fall at far var veldig opptatt av at jeg skulle få en utdannelse. Han var en gammel speider, så han ønsket også at jeg skulle bli glad i friluftsliv, og at jeg skulle være litt selvhjulpen. Jeg var nødt til å lære meg å reparere sykkelen selv, jeg lærte meg å reparere slanger.

Var dette ting du lærte av din far som det kanskje ikke var så vanlig at de la vekt på at jenter skulle lære seg?

Ja, det vil jeg nok tro. Jeg tror at også i dag det er mest gutter og menn som gjør slikt, men nå reparerer vel ikke folk sykler i det hele tatt, de kjøper heller et nytt hjul. Ja - og at jeg skulle lære meg å håndtere verktøy. Far var egentlig veldig klønete selv, men hadde i hvert fall som ideal at jeg skulle kunne håndtere verktøy, ja.. og ikke minst at jeg skulle få en utdannelse, det var han veldig opptatt av. Apropos kjønnsroller, jeg vet ikke om jeg foregriper litt nå. Men det var en gang, jeg vet ikke om Henning og jeg var gift, antagelig ikke gift, men Henning var til middag hos oss. Da var det spørsmål om Henning hadde lyst på noe øl til maten. Det hadde han og da spratt jeg opp og hentet noe øl. Etterpå sa far til meg; ’men han kunne jo ha hentet det selv´.  Så det tror jeg sier litt om hans holdninger.

Men det at han var opptatt av at du skulle få deg en utdannelse, tror du det var noe spesielt han var opptatt av at du skulle få deg en utdannelse til?

Nei, det tror jeg ikke. Han var også opptatt av språk, og mange andre fag foruten matematikk. Mor og far var mye ute og reise både privat, men også i embetets medfør. Enten det var Tsjekkoslovakia, som det het den gang, eller om det var Sovjet eller Italia, så prøvde han å lære seg litt av språket før han dro. Han var også interessert i historie, i geografi, i astronomi, ja språk og kultur. Men ikke botanikk, det var han helt blank på. Han elsket å planlegge reiser for seg selv og for andre. Når det var snakk om et geografisk sted under en samtale, så måtte atlaset frem, og han viste hvor stedet lå, eller spurte meg eller oss barna om vi kunne finne det frem.

Så han var litt antropologisk rett og slett?

Ja, i hvert fall allsidig. Det har nok virket inn. Nei, jeg tror ikke han var opptatt av at jeg skulle utdanne meg til noe spesielt. Han syntes nok det var fint at jeg var flink i språk og relativt interessert i matematikk. Men det lå ikke for meg på den måten som han kanskje syntes hadde vært hyggelig. Men det viktigste for ham var at jeg ville utdannes til noe jeg ville trives med.

Men dette at du senere startet en høyere utdanning, det at du gjorde det, det var jo ikke sånn som i dag når det gjelder kvinner?

Nei, fra mitt årskull, var det veldig få som startet en akademisk utdannelse med en gang etter artium. Flere av dem har gått tilbake til utdannelse etter at barna har blitt litt større, men vi var vel ikke mange i klassen. Jeg gikk på engelsklinjen, og der var det få gutter. Da var det bare en gutt og et par jenter som begynte på universitetet.

Vi kan kanskje gå litt inn på dette da du begynte på skolen?

Ja, da var jeg seks og et halvt år. Det var høsten 1939, og den gangen var det slik at alle som var født før St. Hans kunne begynne når de var seks og et halvt. Var du født i juli eller senere, måtte du vente ett år. Jeg gledet meg til å begynne på skoen og trivdes fra første stund. Jeg kunne jo lese litt fra før, men nå måtte jeg lære meg å skrive bokstavene pent i en bok med ruter og det var litt strevsomt. Jeg greide meg bra i alle fag, men jeg hadde problemer med å sitte stille, og det har jeg fremdeles, så det må jo være noe genetisk. Jeg husker den første meldingen jeg fikk. Vi fikk meldebøker om fremgang og hvordan man gjorde det. Der stod det at alt var bra med orden og oppførsel og så videre, men ’Kari har fremdeles litt vanskelig for å sitte stille, men det vil nok rette seg når hun blir litt mer skolevant’. Men det gjorde det altså ikke.

Men det var jo en spesiell tid du gikk på skolen, det var jo like før krigen..?

Ja, jeg begynte jo som sagt høsten 1939, og krigen kom i april, 9.april 1940, og betydde mye.

Hva skjedde?

Det første som skjedde, jeg vet ikke om det var samme dag, 9. april, men da ble min mor, min bror og jeg evakuert til en gård på Nes på Hedmark i ca. to måneder.

Hvordan var det i Oslo-området da, var det mange som ble evakuert?

Ja, det var nok mange, for jeg husker at toget var stappfullt til Elverum og det var lastebiler med folk, slik at de kom seg ut av bykjernen. Hvorfor vi havnet akkurat på den gården i Hedmark eller på Nes, det er den tangen som går ut i Mjøsa, det lurer jeg på var fordi en slektning til en kollega, eller konen til en kollega av far, var fra den gården. Det er jeg ikke helt sikker på. Der var vi i to måneder.

Men det var bare din mor, og din bror og du..

Som var der, pluss kona til fars kollega med en baby.

Så din far var igjen i Oslo?

Han ble skadet under en trefning (med tyskerne). Han var mobilisert, eller jeg tror folk møtte opp selv. Jeg har aldri funnet ut akkurat hvor han var, men det var i nærheten av Lillehammer eller på de kantene. Så han ble skadet, fikk en kule i kneet, en kule som gikk inn i låret og ut under kneet. Han var en ivrig idretts- og sportsmann, så dette hemmet ham veldig siden. Det var mange ting han ikke kunne fortsette å gjøre.

Men hva skjedde videre med ham, og hva skjedde med dere?

Vi var der i de to månedene og levde relativt primitivt på en stor gård. Vi bodde, disse to familiene, i et bryggerhus, eller et kårhus, hvor det var en vedkomfyr som disse to bydamene ikke hadde vært borti det før. De hadde ikke vært vant til hytteferier heller. Mor syntes det var strevsomt, ikke minst all klesvasken. Der var det ikke asfalterte veier eller gårdsplasser. Det var i vårløsningen, ikke sant, og barna ble skitne. Og ikke å forglemme engstelsen for far. Hun fikk jo vite at han var skadet og at han lå på Lillehammer sykehus. Den første sommeren gikk far på krykker. Det har jeg bilde av også. Men det jeg husker ellers fra krigen var at på Bygdøy var det innredet et tilfluktsrom i kjelleren vår. Det var et sånt vaskerom eller bryggerhus; man hadde ikke vaskemaskin. Dit gikk vi ned. Der var det et lite vindu som var dekket til med sandsekker. Faktisk i mange år etter krigen, så syntes jeg det var uhyggelig med måneskinn. For det var slik at når vi la oss om kvelden og det var det helt klart og måneskinn, da kunne vi vente flyalarm. Jeg husker at da la mor frem varme klær. Så mange år etterpå syntes jeg det var en slags uhygge over fullmåne, for da kunne man vente et alliert flyangrep.

Dere var evakuert, var det i tre måneder?

To måneder.

Og hvor lenge bodde dere der?

Du mener på Bygdøy? Det kommer jeg tilbake til når vi snakker om flukten til Sverige, men jeg kan jo også nevne at skolen ble delvis evakuert av tyskerne. En periode hadde vi da skole i kjellerstuen til en jente i klassen som hadde god plass. Og de hadde peisestue. Det var veldig forskjelligartet befolkning på Bygdøy den gangen. Noen hadde store hus og god råd, og andre hadde mindre hus. Det med flyalarm og måneskinn er en ting, men den viktigste hendelsen fra krigen var at i november 1942 rømte vi til Sverige.

Hvordan avstedkom det?

Min farfar, hans foreldre var jøder. En forfar av min farfar kom fra byen Trier som ligger på grensen mellom Frankrike og Tyskland; der er det forøvrig en stor domkirke. De het ikke Trier da, men de gjorde som mange innflyttere, som jeg har hørt om også her til Bergen, de tok som etternavn navnet på stedet de kom fra. På 1700-tallet kom mine forfedre, på farfarsiden til Danmark. Min farfar var fra en jødisk familie, men jeg tror han meldte seg ut. Han var i hvert fall ingen ivrig troende når det gjaldt jødisk religion. Hadde han vært det, så ville han ikke giftet seg med en baptistdatter. Min farmor, som vokste opp i en baptistfamilie, hun lot seg døpe da min far som var eldst, skulle døpes. Men etter tyskernes regning så var farfar jøde fordi begge foreldrene hans var det, og min far var halvjøde. Det gikk rykter høsten 42, det var da tyskerne samlet sammen jøder og sendte dem til Tyskland. Og de ryktene gikk. Det var en av grunnene til at vi rømte til Sverige. Min far kunne holde på med illegalt arbeide. Han var jo matematiker så han kunne brukes til å dechiffrere koder, f.eks. Det tror jeg han gjorde i Stockholm. Selve flukten om natten var for de voksne veldig spennende og dramatisk. Jeg var ni år, så det fikk jeg jo en fornemmelse av. Vi kjørte bil et stykke. Så gikk vi med grenselos gjennom skogen og vi kom vel over i Värmland et sted. Men det var slikt som jeg ikke har spurt om etter at jeg har blitt voksen, og som man aldri skulle snakke om den gang. Det kunne sette folk i fare hvis man snakket for mye om hvordan man kom seg over.

Men jeg skjønte at det var dramatisk, men jeg kan ikke huske at jeg var redd. Det var nok de voksne. Men oppveksten i Sverige den ser jeg tilbake på som en fin tid. Det betydde et nytt språk, og det lærte jeg raskt. Jeg gikk på flere skoler. Én veldig kort, én et halvt år, og så halvannet år på den siste. Jeg fikk nye venner og boligforhold. Vi bodde i loftsetasjen hos en norsk-svensk familie på Lidingø. Jeg trivdes godt på alle måter. Men man blir jo preget av flyktning-tilværelsen. Det var hele tiden snakk om at krigen kom ikke til å vare lenge. Vi skulle snart hjem, det var snart slutt. Vi hadde et kart på veggen med fargete knappenåler som viste fremgang på frontene. Og alt var midlertidig.

Så jeg kan godt forstå håpløsheten til alle de flyktningene i dag rundt om i verden, som har bodd årevis i flyktningleir. Noen av dem har kanskje avfunnet seg med at det er der de skal bo bestandig. Men de fleste tenker vel at det er midlertidig. Og to og et halvt år, vi syns det var lang tid så.

Det er jo noe man har med seg i livet, den erfaringen du fikk som flyktning. Det må jo være lærerikt når du ser på alle flyktningene i dag.

Ja, du kan i hvert fall til en viss grad sette deg inn i hvordan det er. Men det var enkelt å komme til Sverige som flyktning, for det var lett å lære seg språket, og hvis du ikke kunne språket, så skjønte du likevel hva folk sa. Der bodde vi i et nabolag hvor det var lite trafikk og masse barn i all hus, og en stor sånn plass hvor man i dag ville hatt en rundkjøring, hvor vi kunne leke og slå ball, og leke i hverandres hager. Så det var et veldig fint lekemiljø.

Jeg ble sjøspeider, og var på leir etter krigen og seilte i den svenske skjærgården.

Men dere kom tilbake igjen til Norge i juni 1945?

Ja, da var morfar død; han døde mens vi var borte.

Så de ble igjen i huset på Bygdøy?

Ja, de var jo ikke jøder. Mormor døde i 1940, før vi hadde dratt, så morfar døde alene. Men min farmor, som jeg beundret, for det første lå min farfar hjemme og var kreftsyk, som var en av grunnene til at ikke tyskerne tok ham. Min morfar bodde alene på Bygdøy. Hun tok seg av begge to. Pluss at hun prøvde å holde oppsyn med forretningen, med bokhandelen.

Et grepa kvinnfolk.

Hun gjorde masse, veldig masse. Så da fikk vi hele huset for oss selv. Vi var blitt én mer i familien, for min søster ble født i Sverige i 1944. Jeg bodde på Bygdøy helt til jeg giftet meg.

Men etter krigen, hva var det da du fortsatte med?

Våren 1946 var jeg ferdig med folkeskolen. Høsten 1946 begynte jeg på Ullern skole. Den gangen gikk man to år på realskole. For å komme inn på realskolen, måtte man ha brukbare karakterer fra folkeskolen.. Deretter, etter de to årene, valgte man for det tredje året, enten å ta realskole med avsluttende eksamen, eller man gikk tre år på gymnaset for å ta artium. Jeg valgte engelsklinjen, for som jeg har nevnt tidligere, selv om jeg hadde sansen for matematikk gjennom min far, så falt ikke det faget spesielt lett for meg, særlig ikke fysikk. Ja, det var helt uinteressant, syntes jeg. Jeg hadde helt uvanlig dyktige lærere i engelsk og fransk. Det var nok en av de medvirkende årsakene til at jeg ville studere språk med engelsk som hovedfag.

Ah, det viser hvordan lærere påvirker oss.

Veldig. De var kapasiteter, også i sine miljøer, de skrev fagbøker. Jeg tok artium i 1951. Da hadde jeg ikke lyst til å begynne på universitetet med en gang, så jeg tok meg jobb i en barnehage. Jeg kombinerte jobb med forelesninger når det passet i forhold til arbeidstiden. Jeg tok forberedende, altså filosofi, og latin, for det måtte man ha for å studere språk.

Kari møter Henning – eller omvendt.

Det var ikke en del av forberedende?

Jo, det var det. Det var forberedende til språkstudier. Jeg tror alle måtte ha latin, men noen måtte ha tre semestre og noen ett semester. Så gikk jeg på et obligatorisk, eller det het propedeutisk, kurs i språkvitenskap. Der traff jeg Henning høsten 1951.

Så det var der dere traff hverandre første gang?

Ja, på de seminarene til Borgstrøm, et propedeutisk kurs i allmenn språkvitenskap.

Da var du 18 år?

18 og et halvt.

Kan du fortelle hvordan dere møtte hverandre?

Vi pratet på forelesningen.

Så inviterte dere hverandre ut eller?

Vi pratet sammen, og ble så enige om at vi skulle kollokvere. Da var vi i samme bygg som Historisk museum. Mulig jeg husker feil, men vi fikk låne et rom på Indo-iransk institutt, kanskje fordi en som var ansatt der, også var lærer i språkvitenskap. Så der kollokverte vi. 

Kan vi kalle det for kjærlighet ved første blikk?

Vi kan vel det.

<