Jan-Petter Blom

Foto av Synnøve S. Bjørset.

Intervjuet av Olaf H. Smedal.

En paradoksal antropolog

I det disse linjene sendes til redaksjonen går Jan-Petter Blom i sitt 82. år, og han har fremdeles kontorplass i det fagmiljøet han har tilhørt siden 1962. Stadig er det arbeid som skal ferdigstilles.

I alle universitetsmiljøer finnes det personer som utrettelig virker ”i det stille” og som det bredere publikum vet lite om, men hvis innsats har varig og avgjørende betydning. Slike personer er høyt verdsatt blant kolleger. Blom hører til denne kategorien av sosialantropologer. I to menneskealdre har han egnet seg til undervisning, fagutvikling, institusjonsbygging, administrative forpliktelser og tverrfaglig samarbeid, i tillegg til egen forskning. Stundom på bekostning av den.

Om undervisning, universitetspolitisk arbeid og faglige tillitsverv har dreid seg om de store linjer, kan deler av Bloms forskningsbidrag oppfattes som å ta for seg de små ting – som for eksempel ordvalg i vanlig tale og rytmikk i folkedans. Det er på denne bakgrunnen man må forstå betegnelsen ”en paradoksal antropolog”—ikke intervjuerens uttrykk, men Bloms eget. Men god antropologi dreier seg ikke minst om å kunne fange små og ofte ubemerkede fenomener for så å vise hvor viktige de er i en større sammenheng. Paradoksal eller ikke: Blom kunne utvilsomt ha valgt en annen akademisk disiplin enn sosialantropologien, endog en helt annen karriere og likevel klart seg aldeles utmerket; han er som det vil fremgå en mann med svært ulike talenter og mangslungne interesser.

Da åpner vi sånn halvhøytidelig denne uformelle situasjonen med å ønske professor emeritus Jan-Petter Blom velkommen til bords og til mikrofonen, til dette som er en del av Norsk antropologisk forenings historieprosjekt hvor vi har som mål å intervjue de fleste seniorer i faget og du er definitivt en senior. Du har vært professor emeritus i flere år og da må man regnes som klar senior. Og jeg ser også i din CV at du har hatt et professorat ved Griegakademiet, vi kommer dit etter hvert, etter at du gikk av som professor her ved institutt for sosialantropologi i universitetet i Bergen.

Det er ikke helt riktig, men det ...

Det så sånn ut. Men jeg vil helt tilbake til begynnelsen aller først—litt etter modell fra disse intervjuene som Alan Mcfarlane har hatt med Cambridge-affilierte antropologer. Og vil da spørre først—jeg vet at du er født i 1927—men hvor? Og hva slags oppvekst hadde du og gjerne litt om foreldrene dine, og høre litt om hvor du kommer fra.

Jeg vokste opp på Rjukan som var et ganske spesielt sted, kan man vel si. Det er ikke godt å si hva stedet må ta ansvaret for, men jeg tror det har en viss betydning for min sans for samfunnsforhold og interesse for tradisjonell bygdekultur og for naturfag. Byen ligger som kjent i en trang kløft i den sørøstlige del av Hardangervidda omgitt av fjellbygden Tinn lenger ned i dalen mot øst og Møsstrand/Rauland mot vest. Det spesielle med Hydrobyen var at den var lagt ut i terrenget slik at rang og klassetilhørighet kom fysisk til uttrykk med hensyn til om du bodde høyt eller lavt og hvor tidlig du fikk solen etter hvert som den krabbet nedover fjellsidene fra februar til april. Borgerskapet bodde oppetter den sydvendte fjellsiden. Unntaket var den lille forretningsstanden som hadde sine boliger med forretninger sentralt nede i dalbunnen omgitt av arbeiderstrøkene. Forskjeller mellom folk av borgerstanden kom også fysisk til uttrykk, slik at jo høyere stilling du hadde i Hydro eller det offentlige jo høyere bodde du, og i funksjonærstrøket på Villaveien ble de boligene som lå lengst nede, det var husene til lavere funksjonærer, gjerne kalt for ”overgangen” på folkemunne. Far var overingeniør for kjemisk avdeling i Hydro, så vi bodde høyest oppe, for øvrig på linje med politimesteren, sorenskriveren og direktøren, i en ”liten beskjeden villa” på 300 kvadratmeter boligflate. Det var et klassisk vakkert hus som var tegnet av Magnus Poulsson. Alle hus på Rjukan var faktisk tegnet av kjente arkitekter. Jeg vokste altså opp i en borgerlig familie i 1930-årene, og det var jo en tid med sterke klassemotsetninger. Rjukan-samfunnet var gjennomført todelt med hensyn til tilhørigheter og medlemskap, og min ”skjebne” var at jeg tilhørte ”kapitalistene i Villaveien,” en minoritet i byen, og ble kastet ut i skolevirkeligheten uten tidlig sosial trening fra barnehagen, som jo ikke fantes den gang. Ubehaget fortok seg etter hvert som jeg fikk gode klassekamerater fra ulike sosiale lag, men erfaringen har nok satt sine spor på godt og vondt skulle jeg tro.

Var det tydelig syntes du, at Rjukan var en del av Telemark?

Nei, Rjukanfolk flest oppfattet seg som bymennesker og identifiserte seg på ingen måte med bygdefolket. Byen ble i hovedsak befolket av innflyttere, særlig i den første tiden kom det mange utlendinger. Noen av dem, jeg tenker særlig på svenske og finske rallarer, de ble igjen etter anleggstiden, og ellers var det tilflytting av folk fra Sørlandet, Østlandet og Opplandene. Særlig var det mange fra Oslo og Skien og distriktene omkring. De som hadde bakgrunn fra bygdene omkring var i mindretall.

Så på Rjukan har de sin egen dialekt, ikke påvirket av Telemark?

I pionertiden hadde du et mangfold av talemål, men etter hvert ble talemålet en slags felles østnorsk som kanskje hadde mest likhet med Vika-dialekten. Og midt blant nynorsk-bygdene var skolespråket riksmål, som det het den gang.

Så din far var overingeniør...

Far kom til Rjukan allerede i 1911, det var før produksjonen av salpeter kom ordentlig i gang. Han ble tidlig sjef for kjemisk avdeling. Far var født i 1887, han var russ i 1905 og tok sin diplomeksamen som kjemiingeniør i Dresden. Han var Oslo-gutt og vokste opp på Slemdal, han var friluftsmenneske, skiløper og jeger og fisker og likte seg veldig godt på Rjukan, for der kunne man få lett tilgang til fiskevann og jaktterreng. Hydro-byen hadde også mange andre fordeler: den var et velferdssamfunn for alle Hydroansatte og for byen i sin alminnelighet. Folk hadde symbolske husleier og ingen vedlikeholdsutgifter, det var billig strøm og gratis skolegang for alle til og med gymnaset. Byen hadde et velutviklet folkebibliotek og svevebane (taubane)—den første i Norge (Krossobanen)—som brakte folk fort og greit opp på fjellet og i solen for en billig penge, dessuten jernbane med forbindelse til Sørlandsbanen. Arbeiderboligene var for det meste småhus med hageflekker gruppert i egne strøk. ”Borgerlig idyll ute og inne” sto å lese i en hovedstadsavis. Men funksjonærene, som andre Hydroansatte, var jo på en måte leilendinger under storbonden Hydro. De eide ikke hus og grunn.

Og din mor?

Mor kom til verden i 1903 og var altså 16 år yngre enn min far. Hun vokste faktisk opp på Rjukan og var den eldste av syv søsken. Sin første barndom hadde hun på Krokan gård like ovenfor Rjukanfossen, et farlig sted slik hun opplevde det, særlig under anleggstiden og før veien ned i dalen ble ferdig utbygget. Hennes far var nemlig bygningsingeniør knyttet til industrianleggene på Vemork og måtte ta seg ned dit over den smale Mari-stien hver dag. Senere ble han overingeniør for byanleggene. I likhet med far var også min morfar pasjonert jeger og fisker.

Og søsken?

Ja, bare en syv år yngre søster, tobarnsfamilier var ganske vanlig i borgerskapet den gang.

Så du begynte på folkeskolen der og fortsatte hvor?

Ja, jeg gikk på skolen der oppe til og med 1. gym., men høsten 1946 flyttet vi til Nesbru i Asker og jeg fortsatte skolegangen på Valler gymnasium i Bærum. Det var etter at min far nærmet seg pensjonsalderen og var lei av Rjukan.

Det betyr at du hadde krigen på Rjukan.

Ja, jeg ble 13 det året krigen kom til Norge, og den 9. april ble min søster og jeg evakuert i all hast til slektninger på en gård i Gransherad for et par måneder. Vi hadde jo fått hodet fullt av hvor farlig det var å bo på Rjukan i tilfelle krig, det var noe alle snakket om: om flomkatastrofen som ville komme hvis Møsvannsdemningen ble sprengt og om utviklingen av knallgass med en enorm sprengkraft dersom et bombardement skulle føre til lekkasje i rørgata som transporterte vannstoff fra Vemork til fabrikken nede på Såheim. Allerede i 1938 plasserte Hydro antiluftskyts på fjellsidene rundt fabrikkanleggene og drev til stadighet øvelsesskyting, så vi skjønte jo alvoret. Okkupasjonsmakten gjorde også byen til en festning, mye luftskyts og patruljerende tyskere over alt, og mindre ble det ikke etter tungvannsaksjonen med etterfølgende husransakelser og arrestasjoner. Men vi visste jo ikke hvorfor Rjukan var så interessant for de krigførende partene. Totalbombingen av industrianleggene høsten 1943 i den trange dalen var en sterk opplevelse. Den allierte bombingen krevde mange sivile liv, men ødela alt annet enn produksjonsanlegget for tungtvann, som var hensikten. Senere—våren 1944—fulgte senkningen av Tinnsjøfergen med tankvogner fullastet med tungtvann som også kostet menneskeliv, men aksjonen var i hvert fall effektiv. Etter dette ble vi ungdommer mobilisert som et slags sivilvern og måtte ut hver gang det gikk flyalarm, og det var mest om natten. Mer meningsfullt var det å bidra til distribusjonen av illegale aviser.

Var det slik at klassemotsetningene kom i bakgrunnen under krigen?

Det kan man trygt si. Nå var det jo slik at det sist på 30-tallet ble ny fart på produksjonen ved fabrikkene, og med det var det slutt på arbeidsledigheten. Dette mildnet nok forholdet, men viktigst var samarbeidet og den patriotisk solidariteten mot felles fiende.

Slik at tidligere klassemotsetninger ble opphevet, så og si?

Ja, nettopp. Rekrutteringen til motstandsarbeidet i hjemmefronten og Milorg kjente ingen klassemotsetninger. Det samme gjaldt dugnader og utvekslinger av ulike slag til felles beste.

Hadde du noen spesielle favorittfag på skolen?

Jeg var veldig interessert i zoologi og musikk, men det var jo ikke akkurat det jeg vil kalle sentrale skolefag. Det var ting jeg studerte utenom skolearbeidet. Jeg var svært interessert i fugler og ferskvannsbiologi. Min mors familie hadde fiskerettigheter i øvre Mårvassdraget på Hardangervidda, hvor jeg drev både med stangfiske og matfiske, og det var i forbindelse med forvaltningen av ørretbestanden i disse vannene at jeg opparbeidet denne interessen. Det ble mitt første bekjentskap med økologisk tenkning og modeller. Jeg kunne min ”Sømme” og i grunnen leste og jobbet jeg med alt mulig annet enn skolefagene.

Du tok reallinjen?

Nei, paradoksalt nok gikk jeg på engelsklinjen, kjøkkenveien til artium, som det het den gang. Jeg var egentlig lite interessert i filologi, men på grunn av et dårlig selvbilde fra skolen våget jeg ikke å gå løs på realfagene, men så skulle det vise seg at jeg ikke hadde problemer med matematikken på engelsklinjen. Det styrket selvfølelsen, men da var valget allerede tatt.

Men så kom du altså til Valler og tok artium der i 1948. Hva skjedde da du var ferdig med russetiden?

Da var det militærtjeneste, og etter militærtjenesten tok jeg Treiders Handelsskole, den linjen som ble betegnet ettårig studentfagskurs. Det var ikke godt å vite hva man skulle leve av, vet du, så det kunne kanskje komme godt med å skaffe seg handelsbrev. Så det var dobbelt bokholderi og det var handelskorrespondanse og alle de fagene der. Treider var en god skole, forresten.

Men militærtjenesten, var den i Norge eller i Tyskland?

Jeg var i Tysklandsbrigaden. Først rekruttskolen i Norge og så Tysklandsbrigaden. Min bataljon var stasjonert i Flensburg nær grensen til Danmark.

Det i seg selv må jo ha gjort veldig inntrykk.

Det gjorde det, veldig sterkt inntrykk. Vi kom til et ødelagt Tyskland. Byer innenfor vårt aksjonsområde som Kiel, Hamburg og Bremen. var bare ruiner, og krigsinvalider var synlige over alt. Vi var jo ikke bortskjemte i Norge på den tiden, men i Tyskland var det mangel på det meste, men orden på ting, det var det.

Var det 4—5 år etter krigen?

Ja. Det var første halvår av 1949. Jeg tjenestegjorde i infanteriet som regimentspoliti.

Altså militærpoliti?

Nei, regimentspolitiet var egen avdeling under stabskompaniet i infanteribataljonen. Hver bataljon hadde sitt eget politi. Tre mann og en sersjant. Det var ordenstjeneste i vid forstand, og vi kjørte motorsykkel (Norton 500 kubikk) og dirigerte trafikken og ledet militærkolonnene, og vi så det også som en oppgave å beskytte ”våre gutter” mot militærpolitiet og britiske soldater. Vi var del av den britiske okkupasjonssonen og hadde britisk oppsetting og levde på britiske militærrasjoner. Den maten var ikke akkurat noe for Ola Nordmann, for å si det mildt.

Etter militærtjenesten reiser du tilbake til Oslo, du går på Treider et år og får en eksamen i merkantile fag og så må noe annet ha skjedd.

Ja, da hadde jeg fattet interesse for å studere musikk, så derfor begynte jeg på magistergradsstudiet i musikkvitenskap.

Ved Universitetet i Oslo?

Ja. Det var jo en tid hvor det var én professor og én hjelpelærer og ingen deleksamener. I magistergradsstudiet den gang studerte man støttefagene parallelt med hovedfaget og slik drev jeg på da, trengte penger og jobbet litt på brygga og i musikksamlingen på UB og brukte mye tid, som du ser av CV’en. Og så studerte jeg en tid med komponisten David Monrad Johansen fordi Universitetet ikke hadde noen egne kurs i generell musikklære og oppøving i ferdigheter som harmonisering og kontrapunkt. Det som senere hendte, var at jeg ble ”kastet ut” av musikkvitenskapen; det vil si, det gjorde jeg ikke, men jeg var arrogant og ville ikke skrive om det som min professor hadde ønske om, så da var det slutt mellom oss. Det hører også med til historien at jeg tidligere hadde gjort meg upopulær fordi jeg som studentrepresentant i fakultetsrådet hadde en negativ merknad til professorens forslag til ny studieplan. Min interesse var å studere musikk som sosial praksis, altså folkemusikken slik den ble fremført i sammenheng med dansen. Alternativet var å studere musikken slik den foreligger på noter, men da får man ingen informasjon om dansen og konteksten. Dessuten er alle musikkpartiturer ganske abstrakte representasjoner og derfor avhengig av fortolkning om det skal bli musikk, og slik fortolkning beror i høy grad på kroppsliggjort og underforstått kunnskap. Jeg fikk ideen om å se på dansen i musikken og musikken i dansen, det var det generelle teoretiske spørsmålet, men mer konkret empirisk ville jeg studere og forklare mangfoldet av former og ulikhetene mellom lokale uttrykk i bygdenorge, altså en slags dialektforskning. Jeg var allerede rekruttert som dommer på kappleiker og var aktiv i Laget for folkemusikk i Oslo, og det var i tilknytning til denne praksisen at jeg observerte og reflekterte over dette mangfoldet. Det var ikke noe jeg kunne lese meg til.

Men dette måtte jo hatt et forspill så å si...

Dette hadde et forspill på Rjukan, der ble jeg folkemusikkfrelst. Som familie var vi mye på bygdene omkring, både i Rauland, Gransherad og Hovin. Jeg opplevde også felespill og dans hver 17. mai, for da var det var framsyning i springar og felespill på Tinn Museum. Skikkelig tent på felespill ble jeg etter å ha opplevd musikken på sveivegrammofon i stasstuen på en gård i Hovin. Folket i huset satte pris på at jeg likte denne musikken, som de oppfattet som sin egen, og de rådet meg til å høre på ”Folkemusikkhalvtimen” på radio hver søndag. Det var slik det begynte. Jeg spilte fiolin på den tiden, men så fikk jeg låne en hardingfele i Hovin og opplevde at de to instrumentene representerte helt ulike musikalske verdener.

Begynte du å spille til dans selv?

Nei, det gjorde jeg først da jeg kom til Oslo og ble medlem av Laget for folkemusikk. Der spilte jeg til dans i lag med dem på fester, men også en sjelden gang alene utover i de små timer.

Hadde dine foreldre noen mening om denne folkemusikkinteressen din?

Jeg var jo oppdratt til den ”finkulturelle” musikken. Som liten måtte jeg ofte synge for gjestene før jeg ble sendt i seng. Mor hadde debutert som romansesanger og akkompagnerte seg selv på piano for hjemmebruk. Det gikk i Schubert og Schumann, og av de norske komponistene var det særlig Grieg, Kjerulf, Nordraak og Backer-Grøndahl, men senere ble repertoaret utvidet til nyere norske komponister som Groven, Sparre Olsen og Irgens-Jensen. Så det ble stadig flere sanger med nynorske tekster, ikke bare Haugtussa- og Vinjesangene. Under krigen var det stadig huskonserter med flinke amatører. Far spilte ikke noe instrument, men han hadde et skarpt gehør og var glad i musikk. Ellers har det kanskje betydning å nevne at hjemmet var preget av en form for moderat bonderomantikk i møbler, malerier og innredning, det var en slags norskhet à la Lysakerkretsen. Jeg møtte derfor ingen avvisning hjemme da jeg begynte med hardingfela. Mor og far var kanskje litt ambivalente, men ved noen anledninger var det bare stas. Dessuten fortsatte jeg å spille fiolin og i studietiden var jeg med i studentorkesteret i Oslo.

Så at du valgte å studere musikkvitenskap, det falt ikke dårlig jord hos dine foreldre?

Nei, på ingen måte. Mor var særlig glad for det, far var kanskje mer skeptisk. Kunne jeg få noe å leve av i det hele tatt? Men han lot meg styre på. Far var i grunnen en veldig liberal mann, særlig sett i forhold til det miljøet han kom fra. Jeg vet for eksempel at han kom skakt ut med Hydroledelsen i Oslo fordi han gikk inn for 8-timersdagen og sympatiserte med de streikende arbeiderne.

Det var noe som arbeiderbevegelsen begynte å kjempe for allerede på 1800-tallet, hvis jeg ikke tar feil.

Ja, det tok mange, mange år å få igjennom denne elementære reformen.

Så vi har kommet til at du studerer musikk, du begynner å spille til dans i hovedstaden, du går etter hvert over til å studere komposisjon med Monrad-Johansen. Ble det noen eksamen på det?

Nei, slik studiet var lagt opp den gangen var det enten alt eller intet, så da jeg forlot faget etter fem år hadde jeg ingen eksamenspapirer, men jeg hadde jo lært en del som jeg har hatt nytte av senere.

Ja, for etter hvert endte du opp med en magistergrad i folkelivsgransking.

Det er riktig.

Men hvordan foregikk den overgangen fra musikkstudiet til folkelivsgranskning?

Det gikk i grunnen smertefritt av to grunner: Jeg presenterte mitt prosjekt til en magistergrad for professor Nils Lid, en fremragende folklorist og folkelivsgransker, som i likhet med Sigurd Eriksson i Sverige var på høyde med fagets uvikling internasjonalt og hadde god peiling på nyere amerikansk kulturantropologi. Lid var også en snill og positiv person. Han ble interessert i mitt prosjekt og ønsket meg velkommen. For det annet studerte jeg etnografi som støttefag og hadde god kontakt og faglig støtte i miljøet på Etnografisk museum.

Du hadde Lidsom veileder formelt?

Ja, men han døde dessverre før jeg skulle ta eksamen, så det ble Knut Kolsrud som overtok og førte meg gjennom den. Han hadde sin doktorgrad i etnografi på historisk-etnografisk materiale om sjøsamene i Ofoten. Jeg kjente ham litt for han var en del på museet og ga seminarer over Lévi-Strauss’ Les structures elémentaires… og kom i heftig debatt med Fredrik Barth. Han holdt forresten også forelesninger for sosiologene over Murdocks Social Structure. Det ble sagt at han kurerte sosiologene for den antropologske ”slektskapsalgebraen” en gang for alle.

Og hva slags avhandling ble det?

Det ble en avhandling om norske bygdedanser og den ble bygget over min første seriøse publikasjon, den i Kultur og Diffusjon som Arne Martin Klausen var redaktør for, hvor jeg problematiserer bruken av Graebners formkriterium for tolking av spredningskart over kulturformer i sin alminnelighet, men spesielt i forbindelse med analyse av danseformer og deres utbredelse.

Det er vel riktig å si at du ble en del av den mytiske loftsgjengen?

Ja, og det var ”min gamle venn og klassekamerat” Henning Siverts som introduserte meg til miljøet. Henning og jeg bodde begge i Asker og gikk i samme klasse på Valler. Slik begynte vårt vennskap som etter hvert også ble et bredt faglig fellesskap. Henning vokste opp på Båstad gård hvor han hadde et fristed i studietiden, en egen hybel i forpakterboligen hvor vi kunne diskutere og spille jazz til langt på natt. Vi var i opposisjon til det meste og hadde stor forakt for det snusborgelige og alt karrieremaset. Vi hadde felles interesser for friluftsliv og gikk turer sammen i Vestmarka og i fjellet og besøkte hverandres ”jaktmarker”. Vi var også i samme bataljon i Tysklandsbrigaden, men Henning drev med bombekaster og jeg med motorsykkel. Henning hadde en genuin interesse for etnografi og bestemte seg tidlig for å studere faget. Han gjorde sitt første feltarbeid i Chiapas sammen med sin kone Kari allerede i 1953-54 og fullførte magistergradsstudiet våren 1959. Samme år ble han universitetsstipendiat ved UiB og ble tilknyttet Filosofisk institutt, så Henning var den første av oss her i Bergen.

Og på museet traff du resten av gjengen?

Min første og viktigste kontakt på Etnografisk Museum i tillegg til Henning, var Axel Sommerfelt. Han hadde allerede flere års ansiennitet på museet da vi andre kom dit. Axel arbeidet med sitt opus magnum, det var avhandlingen om politisk kohesjon hos Tallensi, og den er basert på en kritisk analyse og drøfting av arbeidet til Meyer Fortes. Jeg nevner for ordens skyld at magistergradsavhandlingen ble trykket som Vol IV i museets Studies og kunne vært et doktorgradsarbeid etter dagens PhD-standard. Axel snakket gjerne om arbeidet, og vi hadde kontinuerlige samtaler om en rekke teoretiske spørsmål frem