I mai i år deltok mange sosialantropologer på en flott NAF-konferanse i Trondheim. Som vanlig var det mange representanter fra akademia og ulike forskningsinstitusjoner. Det deltok også noen få antropologer som arbeider i det private næringsliv eller i offentlige virksomhet. På konferansen ble det sagt at bare ca.10 prosent av antropologene i Norge jobber innenfor akademia. I lys av dette forstår vi at det må finnes mange antropologer i andre typer arbeid enn forskning. Hvor arbeider disse antropologene? Hva slags jobber kan man få etter hovedfag i antropologi?

Det ble luftet av innledere som arbeider i statlige kunnskapsbedrifter hvorvidt antropologer som jobber i offentlige sektor klarer å bruke antropologisk kunnskap i jobben. Det ble fortalt om opplevelsen av å bli sugd opp i rådende kunnskapsregimer. Antropologiske perspektiver ses som spennende tilbehør. Tidspress gjør at man ikke klarer å oppnå den grundighet man ønsker seg og de akademiske krav som antropologen stiller til faglig kvalitet når faget anvendes. Hvordan kan antropologien brukes i andre typer arbeidsaktivitet enn i forskning?

I denne teksten vil jeg forsøke å synliggjøre antropologisk kunnskap/erfaring som relevant i arbeidslivet, gjennom mitt praktiske arbeid med klienter i sosialtjenesten.

For tiden jobber jeg som tiltakskonsulent ved Servicekontoret for arbeid og kvalifisering i Bydel Gamle Oslo. Kontoret er en del av bydelens sosialtjeneste og ligner litt på et arbeidskontor. Forskjellen er at alle våre brukere er sosialklienter og henvist til oss fra et av de tre sosialkontorene i bydelen. Jeg har til enhver tid mellom 40 og 50 klienter. Målsetningen er å få folk over fra en passiv tilværelse som mottakere av sosialhjelp og over i jobb eller kvalifiserende kurs/arbeidstrening. Gjennom aktivitet er håpet at klientene bedrer sin evne til å forsørge seg selv og sine familiemedlemmer.

Vi følger opp klientene tett ut fra individuelle behov til vi har nådd målet om jobb, tiltak eller avklaring. Ca. 25 prosent av alle henviste klienter får ordinær jobb. Vi oppdager i arbeidet ofte uavklart sykdom eller rusproblemer. Da hjelper vi til med å kontakte aktuelt hjelpeapparat og undersøker eventuelle trygderettigheter. Klientmassen er ikke stabil, gjennomstrømningen av klienter stor. Hva slags klienter vi har skifter også veldig raskt som følge av endringer i arbeidsmarkedet. Arbeidsmetoder og tilbud må raskt tilpasses behovene til de klientene vi til enhver tid har.

Bydelen jeg jobber i er en spennende kulturell smeltedigel i Oslo Indre Øst og består av områder som Gamlebyen, Grønland, Tøyen, Vålerenga og halve sentrum. Det finnes et enormt mangfold innenfor den norskættede befolkningen, og det bor folk fra mange etniske minoritetene i bydelen. Ideen om at deltakelse i arbeidsliv er viktig både for det enkelte menneske og for samfunnet - og at størst mulig grad av selvforsørgelse gir individet stolthet - er et idégrunnlag som jeg må være enig i for å kunne utføre jobben min med entusiasme.

Som antropolog opplært til å dekonstruere det meste, kan det være fristende å være kritisk i forhold til verdigrunnlaget som ligger i bunn av «arbeid etter lov om sosiale tjenester». At lønnsarbeid har en samfunnsøkonomisk verdi er det vel ingen tvil om. Hvorvidt hvert individ opplever at lønnsarbeid er givende og verdifullt, er jeg ikke like sikker på i konteksten «Bydel Gamle Oslo» der det finnes mange beboere som ikke befinner seg innefor mainstream-kulturen. Det gjelder å ikke være normativ i tilnærmingen til klienten for å gripe hans eller hennes virkelighetsforståelse, samtidig som sosialt arbeid er lovfestet i mainstream-kulturens normer.

I samtaler med klienter må jeg tydeliggjøre de normene storsamfunnet har og dermed forventninger til klientene. Jeg må også formidle de pliktene man etter loven har som mottaker av sosialhjelp. Det er ikke noe poeng å være kulturrelativistisk i denne typen rolleforvaltning. Jeg bruker heller kunnskaper om kultur og samfunn for å forklare klienter hvordan samfunnet fungerer. Det kan være nødvendig å minne om hva som er grunnleggende i norsk kultur både ovenfor utenlandske og norske klienter.

I løpet av en eller flere samtaler ber jeg klienten presentere et slags «narrativ» som fungerer som utgangspunkt for det videre arbeidet. Jeg forsøker å klargjøre klientens interesser og finne fram til punkter der interessene til klienten sammenfaller med systemets interesser slik at klienten kan lete fram lysten til å arbeide sammen med oss. Med samtaler som viktigste arbeidsredskap brukes teknikker lært i antropologisk feltarbeid flittig, om enn ubevisst. Vi må nemlig:

- være gode til å prate med alle slags folk

- skape trygghet ved å definere situasjonen

- reflektere over og gå ut og inn av roller / tydeliggjøre roller

- formidle forventninger og krav på en tydelig måte: hva kan vi tilby, hva må du gjøre

- være gode til å stille spørsmål og hente ut viktig informasjon

- være tålmodige når vi skal forholde oss til høflighet/være tilsvarende høflig tilbake

- forholde oss til løgn og skinn-enighet som forlenger arbeidsprosesser

- forhandle og kjøpslå om samarbeid, avtaler og løsningsscenarioer

- reflektere underveis og etterpå om hva slags meningsinnhold som ble kommunisert

I jobben min hjelper det å være åpen og nysgjerrig og å stille mange spørsmål slik som på feltarbeid. Når jeg ikke vet svarene bruker jeg klienten som informant: Hvordan er det å drive sin egen butikk i Thailand? Være skredder i Vietnam? Hva i denne erfaringen kan du eventuelt overføre til Norge? Lær meg noe om dette, du vet mer enn meg. Regional kunnskap kan være nyttig i avklaring av hva arbeidserfaring fra hjemland egentlig innebærer: Hvordan var telesystemet i Somalia på 80- og 90-tallet? Hvordan foregår husbygging og møbelsnekring i Kenya? Hva er forskjellen på å jobbe som politimann i Kosovo og i Norge?

Jeg forsøker å skape samtaler som er interessante for klienten så vel som for meg selv. Dette er fordi mange klienter i utgangspunktet er motvillige. Jeg må «selge meg inn». Jeg må være like kreativ som man må være i feltarbeidssituasjonen for å bli kjent med informanter. Utfordringer vi ofte møter i samtaler, er manipulering med informasjon (en historie hos oss, en annen på sosialkontoret, en tredje blant sine kompiser o.l.), mer eller mindre sammenhengende historier, fasader og løgnhistorier. En må også ha pågangsmot, ikke gi opp og å være vant til at mennesker stort sett gjør det de selv har tenkt (som på feltarbeid). Man kan ikke ta seg selv for høytidelig og humor brukes ofte for å få samtalene til. Man bør ha de sosiale antennene ute til enhver tid og være sensitiv overfor klientenes signaler.

Tiltakskonsulentene bruker bevisst observasjon av klienter som deltar på kurs eller jobbklubb ved kontoret for å lære om deres atferd. Igjen er feltarbeidstrening som antropolog nyttig i observasjon av atferd. Vi setter sammen bitene av informasjon - hva sier klienten og hva gjør han faktisk - til en helhet og danner oss et bilde av personen og problemkomplekset. Vi setter dette i sammenheng med annen info fra journaler/rapporter og tilfeldige observasjoner utenfor kontoret.

Ut fra dette analyserer vi underveis i prosessen og diskuterer i teamet hva som kan være aktuelle løsninger: hva slags jobb, tiltak, kurs. Hvor lang vei er det fram til ordinær jobb? Ofte deltar klienten i analysen av situasjonen i samtaler og jeg ber om hans/hennes innspill for å komme fram til en løsning som synes god. Jeg er gleder meg hver dag til å gå på jobb fordi jeg vet at jeg skal prate med mange og høre på deres fortellinger. Arbeidsmiljøet er topp. Tiltaksteamet ler mye av historiene vi får servert, vi gleder oss når problemer løses og når klienter får jobb.

Lærte jeg noe i treningen som antropolog som jeg kan bruke til å løse utfordringer på jobb? I praktisk arbeid med klienter dreier det seg om å bruke seg selv som instrument på samme måte som i den antropologiske felten. Jeg tenker vanligvis ikke over at jeg bruker feltarbeiderferdigheter og opplever at denne typen «embodied experience» fra feltarbeidet som tas frem og benyttes i samtaler eller observasjon, er vanskelig å beskrive med ord og presentere her eller i en jobbsøknad.

Jeg har her forsøkt å beskrive konkret hvordan arbeidssituasjonen min arter seg og hva slags teknikker jeg benytter meg av. Jeg tror feltarbeidserfaring og teknikker er undervurderte ressurser i arbeidslivet. Vi har foreløpig ikke klart å markedsføre disse ferdighetene godt nok når vi søker jobb i privat næringsliv eller i det offentlige. Det er derfor viktig at antropologer diskuterer hva vi egentlig gjør i felten og systematiserer de teknikkene vi bruker i feltarbeidet når vi sanser, lærer og kommuniserer. Det vil være verdifullt å begrepsfeste det vi kan på en måte som også er forståelig utenfor den akademiske verden for slik å lette jobbsøkeprosessen for nye antropologer.

---------------------------------

Merete Føinum tok magistergraden i sosialantropologi ved NTNU i 1996 og gjennomførte et langt feltarbeid i Gambia der hun undersøkte unge kvinners forhandlinger om kvinnelighet og respektabilitet i urban kontekst. Hun forsøkte å belyse hvordan personen konstrueres kulturelt og sosialt med fokus på kjønn.

Som fersk antropolog fikk hun først jobb som kursleder for langtidsledige flyktninger på Sunndalsøra. Etter et år fikk hun jobb som tiltakskonsulent ved et sosialsenter. I tre år har hun også drevet eget firma med egen produksjon og salg av kunstglass i tre år.